Flekkmarihånd

Dactylorhiza maculata ssp. maculata

(Dactylorhiza maculata)

Ho Sund: Golten 30.06 2013

Ho Sund: Golten 30.06 2013

MR Aukra: Løvika 15.07 2015

Flekkmarihånd er vår eneste virkelig vanlige orkidé. I motsetning til de fleste andre orkideer er den lite kravfull og kan derfor vokse i helt ordinære myrer, fuktsig og lyngheier over hele Norge. Riktignok holder den seg unna de aller sureste nedbørsmyrene, der stort sett bare hvitlyng, røsslyng, molte og torvmyrull klarer seg, men har myren bare litt tilsig av mineralholdig jordvann klarer flekkmarihånd seg utmerket. Den er gjerne nokså liten og sped, noe som kanskje helst reflekterer næringstilgangen på de typiske voksestedene. Men der den har gode forhold kan også flekkmarihånd bli stor og kraftig og nærme seg skogmarihånd i framtoning.

Flekkmarihånd er en ekstremt variabel plante som fra tid til annen er blitt delt opp i diverse underarter, men overgangene er oftest så flytende at det har liten hensikt i praksis. Blomstene er vanligvis lyst rødfiolette, men ellers kan de variere fra rent hvit med pastellfiolette tegninger til dyp purpurrød, gjerne innenfor samme bestand. Det er kanskje det som lurer fluer, biller og diverse andre insekter til å besøke stadig nye blomster, for det er ingen nektar der og de har ingenting igjen for strevet.

 Flekkmarihånd er utbredt i Nordvest-Europa, og går østover omtrent til Ural-fjellene. I Norge er den vanlig over hele landet, og der den vokser sammen med andre Dactylorhiza-arter danner den ofte hybrider med disse.

Skogmarihånd

Dactylorhiza maculata ssp. fuchsii

(Dactylorhiza fuchsii)

SF Gloppen: Breim 24.06 2014

SF Gloppen: Breim 24.06 2014

MR Fræna: Trollkyrkja 17.07 2015

Skogmarihånd skiller seg fra flekkmarihånd ved at den alltid vokser på rik bunn, ofte i frodig høystaudeskog med tett undervegetasjon. I lavlandet kan den påtreffes i både barskog og løvskog, og oppover i fjelldalene er den mange steder et karakteristisk innslag i rike bjørkelier. Den trives best der skogen åpner seg opp, og brer seg gjerne i stort antall utover veikanter.

 De fleste av de vanlig oppgitte skillekarakterene mot flekkmarihånd er usikre og helst basert på «typiske» planter, som på disse bildene.

 Det som regnes som det mest pålitelige er blomstene. Hos ren skogmarihånd er leppen dypt trefliket med omtrent jevnstore fliker, mens den hos flekkmarihånd er rund og utydelig fliket, med liten midtflik. Men i virkeligheten finner man ofte planter som ikke passer inn i dette skjemaet.

 Skogmarihånd er utbredt i det boreale barskogsbeltet tvers over Sibir. Også i Norge tilhører den det østlig/kontinentale floraelementet som stort sett følger utbredelsen til den naturlige granskogen, og utover mot Vestlandskysten blir den raskt sjelden. Der finner man på tilsvarende voksesteder mest overgangsformer mot flekkmarihånd.

SF Gloppen: Breim 2014

ST Røros: Sølendet 2013

ST Røros: Sølendet 2013

Ho Kvinnherad 2013

Ho Sund: Golten 2013

Ho Sund: Golten 2013

Op Vang: Øye 2007

Ho Osterøy: Tirsås 2011

Ho Osterøy: Tirsås 2011

Ho Osterøy: Tirsås 2011

ST Oppdal 2013

No Vågan: Kabelvåg 2010

Flekkmarihånd og skogmarihånd er opp gjennom årene vekselvis blitt behandlet som to selvstendige arter, eller som en art med underarter. Det ene er ikke nødvendigvis mer «riktig» enn det andre, men den nyeste oppfatningen er at underartstatus bedre reflekterer forholdet mellom dem (Hedrén et al. 2012). I ren og typisk form er flekkmarihånd og skogmarihånd helt klart to forskjellige ting. De har helt forskjellig økologi, delvis forskjellig utbredelse, og de er også utseendemessig nokså greie å holde fra hverandre. Problemet er at det finnes et helt spektrum av mellomformer som verken er det ene eller det andre, og mange steder er disse mellomformene mye vanligere enn de «rene» utgavene. På bildene til venstre er det ren flekkmarihånd øverst mot venstre, og ren skogmarihånd nederst mot høyre. De øvrige fordeler seg noenlunde jevnt mellom disse ytterpunktene.

 Det mest hensiktsmessige er nok å se på de to som økologiske raser av en og samme art. I utgangspunktet skal skogmarihånd ha 40 kromosomer, mens flekkmarihånd skal ha 80; dermed skulle de to være reproduktivt godt skilt. Men de tellingene er sannsynligvis gjort på mest mulig typiske individer, mens de utypiske er utelatt, nettopp for å unngå «usikre» resultater. I dette tilfellet er det vanskelig å gardere seg mot feilkilder. Det er viktig å ha i mente at i naturen finnes ikke noe slikt som en «art» – det er et abstraksjonsnivå som vi har funnet hensiktsmessig for å ordne og kategorisere mangfoldet. I naturen er det den enkelte populasjonen som er grunnenheten, dvs. en gruppe individer der det skjer kontinuerlig genutveksling og som derfor utvikler seg i samme retning.

Et utvalg «ubestemmelige» planter med trekk fra både maculata og fuchsii:

Ho Osterøy: Myking 02.07 2015

Ak Nittedal: Slåttemyra 10.07 2007

Op Vang: Helin  27.06 2014

Ho Kvinnherad: Gjermundshamn 03.07 2013