Flekkmarihånd

Dactylorhiza maculata ssp. maculata

(Dactylorhiza maculata)

 

MR Aukra, Løvika 15.07 2015

 

Ve Øygarden, Golten 30.06 2013

Ve Øygarden, Golten 30.06 2013

Flekkmarihånd er vår eneste virkelig vanlige orkidé. I motsetning til de fleste andre orkideer er den lite kravfull og kan derfor vokse i helt ordinære myrer, fuktsig og lyngheier over hele Norge. Riktignok holder den seg unna de aller sureste nedbørsmyrene, der stort sett bare hvitlyng, røsslyng, molte og torvmyrull klarer seg, men har myren bare litt tilsig av mineralholdig jordvann klarer flekkmarihånd seg utmerket. Den er gjerne nokså liten og sped, noe som kanskje helst reflekterer næringstilgangen på de typiske voksestedene. Men den kan godt vokse på rikere bunn også, og der den har gode forhold kan også flekkmarihånd bli en stor og kraftig plante som nærmer seg skogmarihånd i framtoning.

Flekkmarihånd er en ekstremt variabel plante som fra tid til annen er blitt delt opp i diverse underarter, men overgangene er oftest så flytende at det har liten hensikt i praksis. Blomstene er vanligvis lyst rødfiolette, men ellers kan de variere fra rent hvit med pastellfiolette tegninger til dyp purpurrød, gjerne innenfor samme bestand. Det er kanskje det som lurer fluer, biller og diverse andre insekter til å besøke stadig nye blomster, for det er ingen nektar der og de har ingenting igjen for strevet.

 Flekkmarihånd er utbredt i Nordvest-Europa, og går østover omtrent til Ural-fjellene. I Norge er den vanlig over hele landet, og der den vokser sammen med andre Dactylorhiza-arter danner den nokså lett hybrider med disse.

Skogmarihånd

Dactylorhiza maculata ssp. fuchsii

(Dactylorhiza fuchsii)

 

MR Hustadvika, Trollkyrkja 17.07 2015

 

MR Hustadvika, Trollkyrkja 17.07 2015

Ve Gloppen, Breim 24.06 2014

Skogmarihånd skiller seg fra flekkmarihånd ved at den alltid vokser på rik bunn, ofte i frodig høystaudeskog med tett undervegetasjon. I lavlandet kan den påtreffes i både barskog og løvskog, og oppover i fjelldalene er den mange steder et karakteristisk innslag i rike bjørkelier. Den trives best der skogen åpner seg litt opp, og et nokså typisk syn er skogmarihånd i store antall langs veikanter i skogstrakter.

 De fleste av de vanlig oppgitte skillekarakterene mot flekkmarihånd er usikre og helst basert på «typiske» planter, som på bildene over.  Men i virkeligheten finner man ofte planter som ikke passer inn i dette skjemaet.

Det som regnes som det mest pålitelige er blomstene. Hos ren skogmarihånd er leppen dypt trefliket med omtrent jevnstore fliker, mens den hos flekkmarihånd er rund og utydelig fliket, med liten midtflik. Skogmarihånd kan ha flekkete eller uflekkete blader, nokså likt fordelt.

 Skogmarihånd er utbredt i det boreale barskogsbeltet tvers over Sibir. Også i Norge tilhører den det østlig/kontinentale floraelementet som stort sett følger utbredelsen til den naturlige granskogen, og utover mot Vestlandskysten blir den raskt sjelden. Der finner man på tilsvarende voksesteder mest overgangsformer mot flekkmarihånd.

Ve Gloppen, Breim

Tø Røros, Sølendet

Tø Røros, Sølendet

Ve Kvinnherad, Hamnerås

Ve Øygarden, Golten

Ve Øygarden, Golten

In Vang, Øye

Vt Vinje, Torvetjønnlia

Mr Hustadvika, Trollkyrkja

Ve Osterøy, Tirsås

Tø Oppdal , Gjevilvassdalen

No Vågan, Kabelvåg

Flekkmarihånd og skogmarihånd er opp gjennom årene vekselvis blitt behandlet som to selvstendige arter, eller som en art med underarter. Det ene er ikke nødvendigvis mer «riktig» enn det andre, men den nyeste oppfatningen er at underartstatus bedre reflekterer forholdet mellom dem (Hedrén et al. 2012). I ren og typisk form er flekkmarihånd og skogmarihånd helt klart to forskjellige ting. De har helt forskjellig økologi, delvis forskjellig utbredelse, og de er også utseendemessig nokså greie å holde fra hverandre. Problemet er at det finnes et helt spektrum av mellomformer som verken er det ene eller det andre, og mange steder er disse mellomformene mye vanligere enn de «rene» utgavene. På bildene til venstre er det ren flekkmarihånd øverst mot venstre, og ren skogmarihånd nederst mot høyre. De øvrige fordeler seg noenlunde jevnt mellom disse ytterpunktene.

 Det mest hensiktsmessige er nok å se på de to som økologiske raser av en og samme art. I utgangspunktet skal skogmarihånd ha 40 kromosomer, mens flekkmarihånd skal ha 80; dermed skulle de to være reproduktivt godt skilt. Men de tellingene er sannsynligvis gjort på mest mulig typiske individer, mens de utypiske er utelatt, nettopp for å unngå «usikre» resultater. I dette tilfellet er det vanskelig å gardere seg mot feilkilder. Det er viktig å ha i mente at i naturen finnes ikke noe slikt som en «art» – det er et abstraksjonsnivå som vi har funnet hensiktsmessig for å ordne og kategorisere mangfoldet. I naturen er det den enkelte populasjonen som er grunnenheten, dvs. en gruppe individer der det skjer kontinuerlig genutveksling og som derfor utvikler seg i samme retning.

klikk + for å se foto av hele planten

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse