Hvitkurle

Pseudorchis albida

Fjellhvitkurle

Pseudorchis straminea

 

Tø Oppdal, Vårstigen 12.07 2015

 

Vt Vinje, Torvetjønnlia 30.06 2020

 

In Lom, Bøverdalen 07.07 2007

Våre to hvitkurler ble inntil nylig regnet som underarter, men de har nå fått status som to selvstendige arter. Har man begge to foran seg gir de nokså forskjellig helhetsinntrykk, og det er ikke kjent mellomformer. Den sikreste måten å skille mellom dem er å se på den treflikete leppen: der fjellhvitkurle har tre nokså jevnstore fliker som er brettet skarpt ned, har hvitkurle tydelig mindre sidefliker, og leppen stikker rett ut.

 Hvitkurle blir ofte omtalt som lavlandshvitkurle for å holde den adskilt fra fjellhvitkurle. Det er egentlig nokså uheldig, for hvitkurle går også opp i fjellet, og de to kan godt møtes i fjellbjørkeskogen eller like over skoggrensen.  I kulturlandskapet i lavlandet har hvitkurle nå for det aller meste forsvunnet, og den har derfor lenge vært regnet som en art i rask tilbakegang. Men det er ikke sikkert det står fullt så dårlig til som mange har trodd. En artikkel i Blyttia (Holtan & Grimstad 2001) omtaler funn av hvitkurle i høyereliggende strøk i noen fjordkommuner på Sunnmøre, og forfatterne konkluderer med at hvitkurle nok er «vesentlig vanlegare enn kva vi venta oss på førehand». Langt de fleste funnene i nyere tid er i fjellbjørkeskogsregionen: rasmark, rike enger, bakkemyr eller rabber like over tregrensen.

Uansett er hvitkurle en art som opptrer svært spredt og uforutsigbart, oftest enkeltvis eller noen få sammen. I nyere tid ser det ut til at den har ett tyngdepunkt i indre fjellstrøk i Agder og Telemark, og et annet i Midt-Norge fra Sunnmøre-Romsdal over til Sør-Trøndelag.  Så er det mer spredte funn videre nordover til Troms.

 Fjellhvitkurle er den vanligste av hvitkurlene og den man oftest støter på. Den er en av de kravfulle fjellplantene som umiddelbart avslører at det er baserike glimmerskifre, amfibolitter eller kalksteiner i berggrunnen. Den vokser oftest i reinrosehei, i godt drenert bakkemyr, eller i løs rasmark og ur. Fjellhvitkurle finnes over hele fjellkjeden fra Ryfylke til Nordkapp, men likevel påfallende sporadisk og lokalt; den kan være tallrik i ett område og totalt fraværende i et annet, ofte helt uten at det er mulig å påvise noen spesielle forhold som kunne forklare det. Det har vært antydet en forkjærlighet for tungmetaller i grunnen (Bateman & Rudall 2017). Men der fjellhvitkurle først vokser, kan det ofte være ganske store mengder av den. Fjellhvitkurle er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren, mens hvitkurle er rent europeisk.

Hvitkurle

Pseudorchis albida

 

Vt Vinje, Torvetjønnlia 30.06 2020

 

Vt Vinje, Torvetjønnlia 06.07 2019

Fjellhvitkurle

Pseudorchis straminea

 

In Lom, Bøverdalen 07.07 2007

 

Vi Hol, Hallingskarvet 20.07 2008

Ag Bykle, Mjåvassristi 20.06 2004

Tø Oppdal, Kongsvoll 03.07 2008

Fjellhvitkurle

Pseudorchis straminea

Hvitkurle

Pseudorchis albida

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse