Hvitkurle

Pseudorchis albida

AA Bykle: Hovden 10.06 2004

AA Bykle: Hovden 10.06 2004

 Hvitkurle blir ofte omtalt som lavlandshvitkurle for å holde den adskilt fra vår andre hvitkurle, fjellhvitkurle. Det er egentlig litt uheldig, for hvitkurle går også et stykke opp i fjellet, og de to kan godt møtes. Bildet til høyre er tatt i fjellbjørkeskog på 950 meter øverst i Setesdalen, og på Finse er den funnet på 1220 meter. I lavlandet er hvitkurle mest av alt knyttet til kulturlandskapet; herfra forsvinner den fra tidligere kjente voksesteder så å si på ukentlig basis og den har derfor lenge vært regnet som en art i rask tilbakegang.

Men det er ikke sikkert det står så dårlig til som det kan se ut til. I en artikkel i Blyttia (Holtan & Grimstad 2001) refereres en rekke funn av hvitkurle i høyereliggende strøk i noen fjordkommuner på Sunnmøre. De fleste funnstedene er i naturlige vegetasjonstyper; rasmark, bakkemyr, enger og rabber, og forfatterne konkluderer med at hvitkurle nok er «vesentlig vanlegare enn kva vi venta oss på førehand».

 Uansett er hvitkurle neppe noen veldig vanlig plante selv under optimale forhold. Selv om den er funnet over det meste av landet opp til Troms er det tildels ganske langt mellom funnene. Arten er rent europeisk.

Fjellhvitkurle

Pseudorchis straminea

ST Oppdal: Kongsvoll 21.07 2009

ST Oppdal: Kongsvoll 15.07 2013

Fjellhvitkurle er en av de kravfulle fjellplantene som umiddelbart avslører at det er baserike skifre eller kalksteiner i berggrunnen. Den vokser i fuktige lesideenger, i reinrosehei, eller i løs rasmark og ur. Den finnes over hele fjellkjeden, men ganske sporadisk og lokalt; tallrik i ett område og totalt fraværende i et annet. Arten er amfi-atlantisk, dvs. at den finnes i nordlige strøk på begge sider av Atlanterhavet, men ikke østover i Sibir.

 Fjellhvitkurle ble inntil nylig regnet som en underart av hvitkurle, men har nå fått status som egen art. Egentlig er det ikke så mye som skiller dem, og om man ikke har begge to foran seg er det lett å ta feil. Det sikreste skillet er å se på den treflikete leppen: hos fjellhvitkurlen er de tre flikene helt jevnstore; mens den midterste fliken er tydelig større og lengre hos den andre arten. Grunnen til at full artsstatus likevel rettferdiggjøres er at det så godt som aldri ses mellomformer mellom dem, selv der de vokser sammen, og det kan de stundom gjøre i seterdalene. Sannsynligvis representerer de ulike innvandringsveier, og når de nå møtes er det reproduktive barrierer etter den lange adskillelsen.

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse