Hvitkurle

Pseudorchis albida

AA Bykle: Hovden 20.06 2004

AA Bykle: Hovden 20.06 2004

 Hvitkurle blir ofte omtalt som lavlandshvitkurle for å holde den adskilt fra vår andre hvitkurle, fjellhvitkurle. Det er egentlig litt uheldig, for hvitkurle går også gjerne et stykke opp i fjellet, og de to kan godt møtes. Bildet over er tatt i fjellbjørkeskog på 950 meter øverst i Setesdalen, og på Finse er den funnet på 1220 meter. I lavlandet er hvitkurle mest av alt knyttet til kulturlandskapet; herfra forsvinner den fra tidligere kjente voksesteder så å si på ukentlig basis og den har derfor lenge vært regnet som en art i rask tilbakegang.

 Men det er ikke sikkert det står så dårlig til som mange har trodd. I en artikkel i Blyttia (Holtan & Grimstad 2001) refereres en rekke funn av hvitkurle i høyereliggende strøk i noen

fjordkommuner på Sunnmøre. De fleste funnstedene er i naturlige vegetasjonstyper; rasmark, bakkemyr, enger og rabber, og forfatterne konkluderer med at hvitkurle nok er «vesentlig vanlegare enn kva vi venta oss på førehand».  Vi har vært vant til å tenke på den som en slåttemarksplante, mens den i virkeligheten kanskje primært er en fjellplante.

 Uansett er hvitkurle neppe veldig vanlig selv under optimale forhold, og oftest vokser den spredt enkeltvis eller noen få sammen. Selv om den er funnet over det meste av landet opp til Troms er det tildels ganske langt mellom funnene. I nyere tid ser det ut til at den har ett tyngdepunkt i Møre og Romsdal, og et annet i indre strøk i Agder og Telemark.

Fjellhvitkurle

Pseudorchis straminea

ST Oppdal: Kongsvoll 21.07 2009

ST Oppdal: Kongsvoll 15.07 2013

adskillelsen. Det er også grunnen til at de nå regnes som selvstendige arter på tross av at de ikke kan skilles med molekylære markører.

 Fjellhvitkurle er en av de kravfulle fjellplantene som umiddelbart avslører at det er baserike skifre eller kalksteiner i berggrunnen. Den vokser i fuktige lesideenger, i reinrosehei, eller i løs rasmark og ur. Den finnes over hele fjellkjeden, men ganske sporadisk og lokalt; tallrik i ett område og totalt fraværende i et annet uten noen påviselig grunn. Arten er amfi-atlantisk, dvs. at den finnes i nordlige strøk på begge sider av Atlanterhavet, men ikke østover i Sibir. Hvitkurle er derimot rent europeisk.

 Fjellhvitkurle ble inntil nylig regnet som en underart av hvitkurle, men har nå fått status som egen art. Egentlig er det ikke så mye som skiller dem, og om man ikke har begge to foran seg er det lett å ta feil. Det sikreste skillet er å se på den treflikete leppen: hos fjellhvitkurlen er de tre flikene helt jevnstore, mens hvitkurle har tydelig større og lengre midtflik. Fjellhvitkurle har også åpnere blomster med varmere kremhvit farge og friskere grønne blad, i motsetning til den nokså gråhvite hvitkurlen.

 De to artene kan stundom vokse sammen i seterdalene, men likevel er det aldri observert sikre mellomformer mellom dem. Sannsynligvis representerer de ulike innvandringsveier, og når de nå møtes er det reproduktive barrierer etter den lange

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse