Smalmarihånd

Dactylorhiza majalis ssp. sphagnicola

Ak Nittedal: Slåttemyra 07 2001

Dactylorhiza majalis

Lappmarihånd  |  Smalmarihånd  |  Purpurmarihånd  |  Solamarihånd

Det som kompliserer bildet er at dette ser ut til å ha skjedd mange ganger og mange steder uavhengig av hverandre (Hedrén et al. 2001). Hver gang har utgangspunktet vært litt forskjellig, og så har tilbakekryssinger differensiert dem ytterligere. Resultatet er et større antall mer eller mindre lokale former som snart ligner det ene, snart det andre. Det blir fort uhåndterlig å behandle alt dette som selvstendige arter. De DNA-baserte undersøkelsene har i mye større grad enn tidligere klarlagt de reelle avstamningsforholdene, og dermed har man kommet frem til mye mer robuste avgrensninger mellom underartene. I dag er underartene hovedsakelig geografisk og økologisk definert, med mindre vekt på ytre trekk som bladflekker og pigmentering, som har vist seg å være av mindre betydning. Det finnes imidlertid  fremdeles populasjoner her og der som ikke passer inn i mønsteret (for en mer komplett gjennomgang se f. eks. Hedrén 2005).

 Det som i virkeligheten skjer er at nye arter holder på å utvikle seg så å si mens vi ser på. Noen av dem vil etter hvert forsvinne, mens andre igjen vil smelte sammen, og en gang i en fjern fremtid vil de sannsynligvis utkrystallisere seg i mer stabile arter. Inntil da må vi bare konstatere at naturen ikke alltid passer inn i våre rigide båser.

En liten gruppe innenfor marihåndslekten har alltid vært vanskelige å innpasse i systematikken, og arter og underarter har kommet og gått med skiftende oppfatninger. Det er Dactylorhiza majalis-gruppen, som tradisjonelt har vært delt inn i et antall selvstendige arter basert på ytre likheter. Nye genetiske undersøkelser har imidlertid vist at disse inndelingene for en stor del er kunstige og ikke nødvendigvis reflekterer reelle slektskapsforhold, og nå slås derfor hele gruppen helst sammen i en art, som da blir hetende D. majalis med underarter.

 Alle disse formene har oppstått på samme måte, ved hybridisering mellom skog- og engmarihånd. Slike hybrider er normalt sterile, men om hybridene så danner ureduserte kjønnsceller med begge kromosomsettene representert, i stedet for bare det ene som normalt, blir de ofte igjen fertile og kan formere seg med hverandre på helt normal måte.

 Dette kalles kromosomdobling, og slik kan en ny art oppstå, selvstendig fra utgangsartene. Denne typen artsdannelse er i virkeligheten ganske vanlig i planteriket og den vitenskapelige termen for en slik art er allotetraploid. «Tetraploid» betyr at det er fire kromosomsett, mens «allo» henviser til at opphavet er to forskjellige utgangsarter.

Lappmarihånd

Dactylorhiza majalis ssp. lapponica

(Dactylorhiza lapponica)

ST Røros: Sølendet 11.07 2013

 Lappmarihånd er en nordøstlig plante som hører hjemme i fjellbjørkeskogen i kontinentale strøk i Nord-Skandinavia. I Norge finnes den nokså spredt fra øvre Gudbrandsdalen og Østerdalen og nordover til Alta, og overalt vokser den i ekstremrik myr og regnes som svært kravfull.

 Tidligere beskrev man lappmarihånd i Norge som to forskjellige arter – D. lapponica i nord, og D. pseudocordigera, fjellmarihånd, i sør. Den inndelingen ble forlatt for noen år siden, men faktisk har det vært innvandringsbølger både fra øst og sør, og fra begge disse er det utdifferensiert fjellformer som senere smeltet delvis sammen og ble til det vi idag kaller lappmarihånd (Nordström & Hedrén 2008). Den sørlige innvandringsbølgen har satt mest spor etter seg i Midt-Norge, mens plantene i Nord-Norge og Sverige/Baltikum i større grad later til å være av østlig opphav.

Noen av disse østlige formene har gått under en lang rekke navn - traunsteineri, russowi, curvifolia, pycnantha - alt sammen basert på ganske subtile morfologiske trekk. Blant annet var plantene på Gotland (som mangler bladflekker) tidligere kjent som traunsteineri. I dag er det enighet om at alle bør behandles som lapponica, med fjell- eller lavlandsøkotyper.

 I fjellet i Norge vokser lappmarihånd ofte sammen med blodmarihånd, og da trengs det litt trening i å se på blomstene for å holde dem fra hverandre. Mens blodmarihånd alltid har den karakteristiske rettkantete og rombeformete leppen, har lappmarihånd større og trefliket leppe med runde sidefliker og spiss, utdradd midtflik. Det er i virkeligheten den helt typiske og generelle forskjellen mellom incarnata og majalis, som kan brukes uansett underart, varietet eller fargeform.

 

Smalmarihånd

Dactylorhiza majalis ssp. sphagnicola

(Dactylorhiza sphagnicola)

Ak Nittedal: Slåttemyra 10.07 2007

Ak Nittedal: Slåttemyra 07 2001

 Smalmarihånd er en varmekjær plante som vokser i våt myr på nedre Østlandet, rundt Oslofjorden og nedover Telemark, med mer spredte funn gjennom Trøndelag og helt opp til Bødø. De nordligste funnene er imidlertid usikre, og det er ikke sikkert de har noe med de sørlige populasjonene å gjøre - mest sannsynlig dreier det seg om uflekket lappmarihånd.

 De norske plantene ble tidligere ført til D. traunsteineri, hovedsakelig basert på ytre likheter. Dette er et takson som opprinnelig er beskrevet fra Alpene. Senere har det vist seg at den norske smalmarihånden ikke har noe med mellomeuropeisk traunsteineri å gjøre, men er genetisk knyttet til et annet takson som allerede er beskrevet fra Danmark og Sverige. Det er  D. sphagnicola, som tidligere ble kalt sumpmarihånd på norsk. Men i dette tilfellet har man beholdt det norske navnet smalmarihånd for å markere at det fortsatt dreier seg om den samme planten.

Sphagnicola skiller seg økologisk fra de andre majalis-underartene ved at den også kan vokse på intermediær til sur myr – det gjør de andre ellers aldri – og det viser seg da også at den deler mange genetiske markører med flekkmarihånd, vår eneste andre surbunnsart. Man kan dermed konkludere med at flekkmarihånd er den ene opprinnelige foreldrearten, og ikke skogmarihånd som for de andre. Dette setter smalmarihånd i en litt spesiell stilling innenfor kongsmarihånd-gruppen og gjør at mange opprettholder full artsstatus for den istedenfor å regne den som underart under D. majalis.  Men prinsipielt skiller ikke dette seg fra de andre underartene, som alle har opphav i spesifikke incarnata / maculata-former.

 Smalmarihånd kan opptre i mengder der den finnes, men den forekommer spredt og det kan være langt mellom funnene. Den er rødlistet som VU (sårbar) i Norge.

Purpurmarihånd

Dactylorhiza majalis ssp. purpurella

(Dactylorhiza purpurella)

Ro Klepp: Orresanden 04.07 2013

 Purpurmarihånd er en nordvestlig og oseanisk representant for majalis-gruppen, og den vokser aldri langt fra havet. Den finnes på den nordlige delen av De britiske øyer, Færøyene, Nord-Jylland, og vestkysten av Norge. Her forekommer den spredt, men lokalt vanlig, langs Jæren til Karmøy, og så kommer den igjen en liten håndfull steder på Nordvestlandet fra Stadlandet til Ørland i Sør-Trøndelag.

 Purpurmarihånd er sterkt knyttet til de store sanddyneområdene, hvor den vokser på fuktige steder i en sone litt tilbaketrukket fra de aktive dynene. Disse bakdynene er artsrike miljøer på grunn av at sanden inneholder mye rester av skjell og kalkalger. Her vokser også andre orkideer, deriblant flekkmarihånd og den lavvokste lobelii-formen av engmarihånd.

Hvis man går ut fra den moderne oppfatningen om at alle majalis-underartene har sitt utspring i stedegne former av skog- og engmarihånd, blir det nærliggende å tenke seg at nettopp ssp. lobelii-formen av engmarihånd (eller planter som ligner den) har vært den ene opprinnelige foreldrearten til purpurmarihånd. Voksestedet er en ting de har felles, en annen den lave kompakte formen, ofte med sterkt utbøyde blad.

 Purpurmarihånd regnes overalt hvor den finnes som en enhetlig og velavgrenset underart som er relativt grei å holde fra  de andre. Den varierer lite, bortsett fra at den av og til kan ha prikkete eller småflekkete blader. Der den vokser sammen med flekkmarihånd hybridiserer de lett; og hybriden er såpass vanlig at den har fått eget navn: Dactylorhiza x venusta.

Solamarihånd

Dactylorhiza majalis «ssp. traunsteinerioides»

 

Ro Sola: Stavanger Lufthavn 26.06 2017

Inne på flyplassområdet på Sola, i forlengelsen av sanddynene på Solastranden, står en liten populasjon av marihånd som har voldt botanikere mye hodebry opp gjennom årene. Disse plantene er vekselvis blitt ført til lappmarihånd (antagelig mest basert på bladflekkene) og smalmarihånd. Senere er den også blitt identifisert med en flekket varietet av purpurmarihånd kalt var. cambrensis, som ellers er kjent fra Danmark og England. Men plantene på Sola er distinkt forskjellige fra purpurmarihånd - de er høyere og slankere, med mer åpen blomsterstand og smalere blader. De blomstrer også to uker tidligere.

 Molekylære undersøkelser har gitt svært overraskende resultater. Sola-plantenes plastid-DNA er nemlig kjennetegnet av sekvenser som ikke ellers er funnet i marihånd fra Sør-Skandinavia, og dermed er det klart at Solamarihånd må ha et annet opphav. Disse sekvensene gjenfinnes først i ssp. majalis og ssp. praetermissa på kontinentet - men først og fremst i de britiske ssp. traunsteinerioides og ssp. ebudensis. (Hedrén et al. 2012). Den førstnevnte er ikke så helt ulik Solamarihånd,  og er foreløpig den mest aktuelle kandidaten. Helt like er de dog ikke, så ingen tør å konkludere helt sikkert ennå. Selv om hybridisering ikke er årsaken til at Solamarihånd finnes her, så kan populasjonen likevel ha blitt modifisert ved sekundær hybridisering og genflyt senere.

 Populasjonen på Sola er ikke stor, et snes planter eller så, men virker stabil. Det er ingen sikre rapporter om lignende planter andre steder, og det er heller ingenting som tyder på at den danner overgangsformer mot purpurmarihånd.

Ro Sola: Stavanger Lufthavn 26.06 2017

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse