Dactylorhiza majalis

 

Lappmarihånd

Smalmarihånd

Purpurmarihånd

Solamarihånd

Dactylorhiza majalis-underartene er ofte vanskelige å skille på morfologiske trekk, og hvis ikke økologi/geografi er entydig trengs det DNA-undersøkelser. Det er ikke gjort her, og dette kan være ssp. lapponica eller ssp. sphagnicola.

 

Vi Ullensaker, Hersjøen 01.07 2020

 

En liten gruppe innenfor marihåndslekten har alltid vært vanskelige å innpasse i systematikken, og arter og underarter har kommet og gått med skiftende oppfatninger. Det er Dactylorhiza majalis-gruppen, som tradisjonelt har vært delt inn i et antall selvstendige arter basert på ytre likheter. Nye genetiske undersøkelser har imidlertid vist at disse inndelingene for en stor del er kunstige og ikke nødvendigvis reflekterer reelle slektskapsforhold. Nå slås derfor hele gruppen helst sammen i en art, som da blir hetende D. majalis med underarter.

 De DNA-baserte resultatene kan spore hovedtrekkene i avstamningsforhold og innvandringsveier, og dermed har man kommet frem til mer robuste avgrensninger mellom underartene. I dag er de hovedsakelig geografisk og økologisk definert, med støtte i genetikken, og med mye mindre vekt på ytre trekk som bladflekker og pigmentering.

 Alle har oppstått på samme måte, ved hybridisering mellom skog- og engmarihånd. Dette har sannsynligvis skjedd flere ganger og mange steder uavhengig av hverandre i løpet av innvandringshistorien etter istiden, og hver gang med litt forskjellig utgangspunkt (Hedrén et al. 2001).

 Hybrider er normalt sterile, men om hybridene så danner ureduserte kjønnsceller med begge kromosomsettene representert, i stedet for bare det ene som normalt, blir de ofte igjen fertile og kan formere seg med hverandre på helt normal måte. Dette kalles kromosomdobling, og slik kan en ny art oppstå, selvstendig fra utgangsartene. Denne typen artsdannelse er i virkeligheten ganske vanlig i planteriket og den vitenskapelige termen for en slik art er allotetraploid. «Tetraploid» betyr at det er fire kromosomsett, mens «allo» henviser til at opphavet er to forskjellige utgangsarter.

Lappmarihånd har tradisjonelt vært sett som en nordøstlig plante i rik fjellmyr, spredt i kontinentale strøk fra øvre Gudbrandsdalen og Østerdalen og nordover til Alta. Nyere molekylære undersøkelser har forandret bildet en del. Det man i dag sammenfatter som lappmarihånd er resultatet av innvandringsbølger både fra sør og fra øst etter siste istid. Disse to innvandringsbølgene kan fremdeles spores i plantenes plastid-DNA, men de har med tiden smeltet delvis sammen, og så fra dette utdifferensiert både fjell- og lavlandsøkotyper. (Nordström & Hedrén 2008). Fjell-økotypen sammenfaller stort sett med vår tradisjonelle oppfatning av lappmarihånd. Men det viser seg at vi også har lavlandsformer av lappmarihånd, som f.eks. på Gjellebekk i Lier (Hedrén & Skrede 2018). Dette er gjerne robuste og høyvokste planter, ofte uten den kraftige pigmenteringen og bladflekkene som vi ser hos fjellformene. I Sverige er slike lavlandspopulasjoner mer utbredt og finnes mange steder, f.eks. på Gotland.

 I fjellet i Norge vokser lappmarihånd ofte sammen med blodmarihånd, og da trengs det litt trening i å se på blomstene for å holde dem fra hverandre. Lappmarihånd har større leppe med runde sidefliker, oftest ikke så tilbakebrettet som hos engmarihånd. Dermed virker blomstene betraktelig større.

Lappmarihånd

Dactylorhiza majalis ssp. lapponica

(Dactylorhiza lapponica)

 

Tø Røros, Sølendet 11.07 2013

 

Tø Røros, Sølendet 11.07 2013

 

Vi Lier, Gjellebekk 17.06 2013

Tø Røros, Sølendet 11.07 2013

Det har vært mye forvirring rundt navnet smalmarihånd opp gjennom årene. Lenge var disse plantene ført til Dactylorhiza traunsteineri, en art som opprinnelig er beskrevet fra Østerrike, men det har senere vist seg at de norske plantene ikke har noe som helst med mellomeuropeisk traunsteineri å gjøre. Derimot tilhører de et nordvest-europeisk takson som allerede en stund hadde vært akseptert  i Danmark og Sverige, nemlig D. sphagnicola, som tidligere har vært kalt sumpmarihånd på norsk. Man har likevel valgt å videreføre smalmarihånd-navnet selv om det altså viser seg å henvise til noe annet enn tidligere antatt.

 Smalmarihånd har, i motsetning til de andre underartene, flekkmarihånd som den ene opprinnelige foreldrearten. Dette kan påvises med molekylære markører og genetisk er den godt skilt fra lappmarihånd som den ellers kan ligne (Hedrén & Skrede 2018). Økologisk viser dette opphavet seg ved at smalmarihånd oftest vokser på intermediær til sur Sphagnum-torvmosemyr, noe de andre underartene ellers aldri gjør.

 Smalmarihånd er en varmekjær plante som finnes spredt på nedre Østlandet, rundt Oslofjorden og videre nedover Telemark, med mer isolerte funn gjennom Trøndelag og helt opp til Bodø. De nordligste funnene er imidlertid tvilsomme og mest sannsynlig er dette uflekket lappmarihånd. Smalmarihånd er rødlistet som VU (sårbar) i Norge.

Smalmarihånd

Dactylorhiza majalis ssp. sphagnicola

(Dactylorhiza sphagnicola)

 

 

Vi Nittedal, Slåttemyra 20.07 2001

Vi Nittedal, Slåttemyra 20.07 2001

 

Vi Nittedal, Slåttemyra 20.07 2001

Vi Nittedal, Slåttemyra 23.07 2019

 Purpurmarihånd er en nordvestlig og oseanisk representant for majalis-gruppen, og den vokser aldri langt fra havet. Den finnes på den nordlige delen av De britiske øyer, Færøyene, Nord-Jylland, og vestkysten av Norge. Her forekommer den spredt, men lokalt vanlig, langs Jæren til Karmøy, og så kommer den igjen en liten håndfull steder på Nordvestlandet fra Vågsøy til Haram (Lundberg og Frøland 2016).

 Purpurmarihånd er sterkt knyttet til de store sanddyneområdene, hvor den vokser i bakdyner og fuktige enger. Her vokser også andre orkideer, deriblant flekkmarihånd og den lavvokste lobelii-formen av engmarihånd. Den siste er sannsynligvis den ene opprinnelige foreldrearten til purpurmarihånd, som dermed knytter seg til en vestlig innvandringsbølge over Nordsjøen. Der purpurmarihånd vokser sammen med flekkmarihånd hybridiserer de relativt lett, og disse hybridene kan være kraftige og storvokste (bilde til høyre).

 Purpurmarihånd regnes overalt hvor den finnes som en enhetlig og velavgrenset underart som er relativt grei å holde fra  de andre. Den varierer lite, bortsett fra at den av og til kan ha tydelig prikkete eller flekkete blader. Som regel er det antydninger til svake bladflekker, særlig mot spissen av bladene. Leppen er vanligvis flat med litt opprullete kanter, og med det tette akset er den vanskelig å ta feil av.

Purpurmarihånd

Dactylorhiza majalis ssp. purpurella

(Dactylorhiza purpurella)

 

Flekkmarihånd x purpurmarihånd

Ro Hå, Brusand 07 2005

 

Ro Klepp, Orresanden 26.06 2017

 

Ro Klepp, Orresanden 04.07 2013

Ro Klepp, Orresanden 04.07 2013

 

Solamarihånd

Dactylorhiza majalis «ssp. traunsteinerioides»

 

Inne på flyplassområdet på Sola, i forlengelsen av sanddynene på Solastranden, står en liten populasjon av marihånd som har voldt botanikere mye hodebry opp gjennom årene. Disse plantene er vekselvis blitt ført til lappmarihånd (antagelig mest basert på bladflekkene) og smalmarihånd. Senere er de også blitt identifisert med en flekket varietet av purpurmarihånd kalt var. cambrensis, som ellers er kjent fra Danmark og England. Men plantene på Sola er distinkt forskjellige fra purpurmarihånd - de er høyere og slankere, med mer åpen blomsterstand og smalere blader. De blomstrer også to uker tidligere. Det er ingen sikre rapporter om lignende planter andre steder, og det er heller ingenting som tyder på at den danner overgangsformer mot purpurmarihånd.

 Molekylære undersøkelser har gitt svært overraskende resultater. Sola-plantenes plastid-DNA er nemlig kjennetegnet av sekvenser som ikke ellers er funnet i marihånd fra Sør-Skandinavia, og dermed er det klart at solamarihånd må ha et annet opphav. Disse sekvensene gjenfinnes først i andre underarter på kontinentet - men først og fremst i de britiske ssp. traunsteinerioides og ssp. ebudensis. (Hedrén et al. 2012). Den førstnevnte er ikke så helt ulik solamarihånd,  og er foreløpig den mest aktuelle kandidaten. Helt like er de dog ikke, så ingen tør å konkludere helt sikkert ennå. Selv om hybridisering ikke er årsaken til at solamarihånd finnes her, så kan populasjonen likevel ha blitt modifisert ved sekundær hybridisering og genflyt senere.

 

Ro Sola, Stavanger Lufthavn 26.06 2017

Ro Sola, Stavanger Lufthavn 26.06 2017

 

Ro Sola, Stavanger Lufthavn 26.06 2017

Ro Sola, Stavanger Lufthavn 26.06 2017

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse