Det kan være en sjokkartet opplevelse å plutselig stå ansikt til ansikt med marisko midt i en tilsynelatende helt ordinær norsk skogli. Dette er den eneste av våre hjemlige orkideer som fullt ut svarer til alle viktorianske forestillinger om hvordan en orkidé skal se ut, og det er kanskje ikke så rart at den er blitt en slags parade-art som har fått svært mye oppmerksomhet. I første del av 1900-tallet var den da også bare kjent fra noen svært få voksesteder i Norge. Senere er den blitt funnet en lang rekke steder, og selv om den fremdeles må kalles sjelden regnes ikke lenger marisko som spesielt truet verken i Norge eller Sverige. I mange andre land står det riktignok verre til: I Danmark er det kun en kjent lokalitet, og på De britiske øyer ble marisko erklært utryddet i 1917. Så ble det gjenfunnet ett eneste individ i 1933, og frø fra denne planten er blitt samlet inn og brukt til å re-etablere den på tidligere kjente voksesteder.

 Slekten Cypripedium inneholder rundt 40 arter rundt hele den nordlige halvkule, og marisko finnes tvers over Sibir. Hos oss går den helt til Porsanger og Sør-Varanger – og til 1150 meter i Bøverdalen i Lom – men den unngår områder med utpreget oseanisk klima og har en tydelig østlig utbredelse. Den vokser i lysåpen og rik lavurtskog, men om tresjiktet består av furu, gran, bjørk eller edelløvtrær ser ikke ut til å spille så stor rolle.

 Marisko pollineres av bier, og noen gjennomsiktige partier på baksiden av leppen leder bien akkurat dit mariskoen vil ha den: forbi arret, hvor den setter av eventuelt pollen fra forrige blomst, og så videre forbi en av de to pollenknappene hvor den får en ny ladning klebrig pollen på seg – og dermed er den klar til neste blomst. Det er ikke noe nektar der, og altså ingenting som kan avlede bien: den vil bare ut igjen, fortest mulig.

Marisko

Cypripedium calceolus

Bu Nedre Eiker: Strykåsen 12.06 2010

No Saltdal: Junkerdalsura 07.07 2010

No Saltdal: Junkerdalsura 07.07 2010

No Saltdal: Junkerdalsura 07.07 2010