Orkideenes miljø

De fleste av våre hjemlige orkideer er mer eller mindre sjeldne planter, noen av dem så sjeldne at man må kjenne til lokalitetene på forhånd for å ha noe håp om å se dem. Dette er planter som  har svært spesifikke voksestedskrav, som alle skal være oppfylt før planten viser seg der. De har med andre ord en snever økologi; eller smal økologisk amplityde.

En av de viktigste faktorene er basemetningsgraden i jordsmonnet. Mange planter vil bare vokse i baserikt jordsmonn med høy pH, og med noen få unntak tilhører orkideene de aller mest kravfulle i så måte. Det er hovedsakelig den underliggende berggrunnen som bestemmer dette, og bergarter med slike egenskaper forekommer spredt og tildels svært lokalt i Norge. Vanlig på verdensbasis er kalkstein, som består av mineralet kalsiumkarbonat, og derfor var slike planter tidligere gjerne kjent som "kalkkrevende".  Imidlertid er ikke grunnstoffet kalsium i seg selv avgjørende, det er det sjelden noen mangel på, det viktige er jordsmonnets evne til å motvirke naturlige forsuringsprosesser og opprettholde svakt sur til nøytral pH rundt 5,5 til 7. Vi har flere andre bergarter som har disse egenskapene: glimmerskifer, fyllitt, leirskifer, grønnstein, gabbro og amfibolitt for å nevne de viktigste.

Selv når man tar alt dette i betraktning er det underlig hvor sjeldne mange orkideer er. Ofte kan de finnes ett enkelt sted, men være helt  fraværende fra tilsynelatende helt identiske miljøer i omgivelsene. En sannsynlig årsak til dette er orkideenes symbiotiske samliv med sopp. Det hjelper ikke om alle de andre faktorene er på plass hvis det ikke finnes en sopp i området som planten kan danne mykorrhiza med, og mange undersøkelser tyder på at dette samarbeidet er tildels svært spesifikt. Det skal være helt riktig sopp.

Nettopp dette samarbeidet med sopp gjør også at orkideer ikke nødvendigvis behøver å komme opp hvert år. De er ikke avhengig av å skaffe næring gjennom fotosyntesen fordi de uansett blir forsynt av soppen, så da kommer de kun opp når de skal blomstre, og det kan de noen ganger gjøre med mange års mellomrom. Om det ikke står mange planter sammen kan de derfor tilsynelatende være helt borte fra en lokalitet i mange år.

Narrmarihånd på baserikt amfibolitt-berg

AA Grimstad: Kalvehageneset 2015

Eik/hasselskog med

hvit skogfrue og fuglerede

Ho Kvam: Ålvik 2013

Plantegeografi

Fra Jæren. Brusand i Hå kommune.

 På litt større skala bestemmes plantenes utbredelse mest av klimaet. Noen arter krever høy sommertemperatur og kalde, stabile vintre. Andre trenger lang vekstsesong og milde vintre. Noen er lite tolerante og må konkurrere med øvrig vegetasjon i de klimatisk gunstigste områdene; mens andre er mer tolerante og unngår konkurranse ved at de klarer seg i mer marginale områder.

Norge ligger geografisk i et skjæringspunkt mellom flere globale klimasoner, og med landets distinkte topografi blir disse klimasonene tydelig uttrykt i forskjellige deler av landet. Dermed får vi fem nokså klart adskilte floraelementer i Norge: ett vestlig atlantisk; ett nordøstlig kontinentalt (barskog); ett sørlig sentraleuropeisk (edelløvskog); ett arktisk fjellplanteelement; og så til slutt ett sørøstlig element som er knyttet til steppevegetasjonen i Sørøst-Europa og Sentral-Asia. Artene innenfor et floraelement har naturligvis ikke alle den samme utbredelsen, men i Norge har de et felles tyngdepunkt i utbredelsen og så brer de seg ut derfra i et nokså forutsigbart mønster.

Med noen variasjoner finner vi igjen disse floraelementene hos orkideene. For eksempel er den østlige/nordøstlige gruppen godt representert hos orkideene med rødflangre, marisko, flueblom, skogmarihånd, lappmarihånd, huldreblom, korallrot, knerot og flere. Selv arter som er vidt utbredt i hele landet kan ha en tendens i utbredelsen som plasserer dem innenfor et floraelement, som småtveblad i den østlige gruppen og flekkmarihånd i den vestlige.

Det interessante med en slik inndeling i floraelementer er ikke å forutsi hvor plantene finnes, for det er individuelt for hver art. Men det sier mye om hvor og i hvilken retning forekomstene vil begynne å tynnes ut; og det sier også mye om hva slags vegetasjonstyper man kan forvente å finne planten i.  Østlige arter har ofte en naturlig tilknytning til områder med barskog og myr, mens sørlige hører til i edelløvskogen. De sørøstlige er oftest tørrbakkeplanter på sandholdig mineraljord. Vestlige planter kan finnes i forskjellige vegetasjonstyper, men oftest i umiddelbar nærhet til kysten. Plantegeografiske floraelementer må ikke ses på som statiske kategorier, men som dynamiske vektorer, og da er de et godt verktøy til å forstå plantenes utbredelsesmønstre.

Soloppgang over Hallingskarvet i

Hol kommune, 1350 m.o.h.

Fyllitt i berggrunnen gir rik flora.

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse