Svartkurle

Gymnadenia nigra

(Nigritella nigra)

ST Røros: Sølendet 2012

Svartkurle er knyttet til lavereliggende fjellområder med et kontinentalt klima og rik berggrunn, men er svært sjelden og finnes kun i noen få, avgrensete fjellstrøk. I Norge er den rødlistet som «sterkt truet». I dag er artens kjerneområde et smalt belte fra Trollheimen over til Røros-traktene, og derfra videre inn i Härjedalen i Sverige. Så dukker den opp igjen i Balsfjord og Nordreisa i Troms. Svartkurle vokser i åpen og sesongfuktig gressmark som f.eks. setervoller eller beitemark. Opprinnelig hører den nok hjemme i fuktig fjellhei og rikmyrkanter, og på slike steder er det nylig funnet ganske rike forekomster i Tynset kommune (Hoell 2011).

Gymnadenia er en relativt liten slekt med opp mot tjue arter, hvorav Nigritella-gruppen utgjør omtrent halvparten. De fleste vokser i fjellstrøk i Sør-Europa og spredt østover til Kina.

 Svartkurle er så nærbeslektet med brudespore at den nylig er blitt inkludert i slekten Gymnadenia, noe man ikke skulle tro når man ser den. For dem som er svake for den knappe pregnansen i vitenskapelig latin, er blomstene hos svartkurle non-resupinate og pseudo-peloriske – hvilket for det første betyr at blomstene ikke er snudd opp-ned, slik at leppen her vender oppover, og for det andre at differensieringen mellom blomsterdekkbladene ikke er så utpreget som hos brudespore og andre orkideer. Dermed får blomstene en mer regelmessig stjerneform. Når akset hos svartkurle i tillegg er tett og kort, får vi en blomsterstand som gir et ganske annet helhetsinntrykk.

ST Røros: Sølendet 2012

ST Røros: Sølendet 2008