Orkideenes

systematikk

 Det vitenskapelige navneverket har gjennomgått omfattende endringer de siste par år, i takt med at slektskapsforhold er blitt klarlagt gjennom nye molekylære DNA-baserte metoder. Noen slekter er slått sammen og andre splittet opp; og noen arter er blitt flyttet fra en slekt til en annen. Her er så langt mulig de nyeste vitenskapelige navnene brukt. Der de avviker fra navnene som er brukt i siste utgave av Lids flora er disse oppgitt i parentes.

 Moderne systematikk er basert på reelt slektskap, uavhengig av ytre likheter. Akkurat som man setter opp stamtrær i slektsforskning, kan man sette opp fylogenetiske trær som viser slektskapsforholdene mellom forskjellige systematiske enheter, enten det nå er arter, slekter, familier eller et annet systematisk nivå. En slik systematisk enhet kalles et takson, flertall taksa, uansett nivå. Den mest interessante informasjonen man kan få ut av et slikt tre, er hvilke grener som springer ut fra ett felles utgangspunkt. En slik samling av grener kalles en monofyletisk gruppe, og et viktig systematisk prinsipp er at alle taksa skal utgjøre monofyletiske grupper. Om en gren utelates blir gruppen parafyletisk, og om man samler grener med forskjellig opphav blir den polyfyletisk. Begge de to siste er uakseptabelt fordi gruppen da ikke lenger er et fullstendig uttrykk for reelt slektskap (Wesenberg 2003).

  Det som i stor grad har gjort en så konsekvent systematikk praktisk mulig er moderne molekylære (DNA-baserte) metoder. Enkelt sagt dreier disse teknikkene seg om å «klippe ut» sekvenser fra DNA-molekyler og sammenligne dem. Ved hjelp av statistiske metoder kan man så konstruere et slektstre for den aktuelle sekvensen.

 De trærne som fremkommer med forskjellige molekylære markører har vist seg å stemme overens i stor grad, ikke bare som forventet med hverandre, men også med tradisjonell systematikk basert på ytre karaktertrekk. Det viser at de molekylære dataene virkelig er robuste og gir meningsfulle resultater.

 Desto mer spennende blir avvikene, og noen av dem er virkelig overraskende og setter gamle og etablerte forestillinger i et helt nytt lys. For eksempel er grønnkurle nå plassert i samme slekt som marihånd, svartkurle sammen med brudespore, og fuglerede sammen med tvebladene. Disse grepene er gjort nettopp fordi slektene skal være monofyletiske.  Om man tar grønnkurle ut av marihåndslekten blir den parafyletisk; da inneholder den ikke alle etterkommerne etter stamformen til alle marihåndartene vi har idag. For at den gjenværende slekten igjen skal bli monofyletisk, måtte man i så fall også tatt ut engmarihånd, som er den som er fjernest beslektet med de andre.